Revolusjon og opprør i 1848

Borgerskapet i 1830 bestod av fabrikkeiere, handelsmenn, banksjefer og advokater.

Tyske Karl Marx var sønn av borgerskapet, men da han så hvordan arbeiderne i fabrikkene hadde det, begynte han danne seg sosialistiske tanker. Han så for seg et sosialistisk samfunn uten klasseskille, der alle hadde stemmerett, og alle eiendommer var felleseie. Sammen med Friedrich Engels utviklet han marxismen som mente at avbeiderne måtte gå sammen i protest mot borgerskapet.

Da regjerinen i Frankrike i 1830 ville avskaffe pressefriheten igjen, og videre endre samfunnet til den styreformen som var før revolusjonen. Dette fikk folket til å gjøre opprør, og det ble til tre dager med kamper i Paris. Det endte med at kongen og regjeringen ble avsatt, og en regjering og en ny konge ble innsatt.

I 1846 til 47 var det en dårlig kornhøst, og økonomisk krise.
Mange mistet jobben, og derfor ble det opprettet nasjonalverkstetder hvor folk kunne jobbe.
Statsministeren Francois Guizot var ekstremt upopulær for han nektet arbeiderne stemmerett. I februar 1848 kom det til gatekamper i Paris, men Nasjonalgarden grep ikke inn.
15. juni marsjerte arbeiderne inn i regjeringssalen, og kastet ut representantene. Det ble en voldsom klassekrig i Paris sine gater, og 10 000 ble drept, og mange såret. Andre igjen, ble sendt til straffekolonier.
Til slutt bestemte den grunnlovgivendeforsamling at Frankrike skulle bli en republikk.
Napoleon Bonapartes nevø Ludvig Napoleon ble president.

Denne revolusjonen spredte seg også til Europa, men i de fleste byene klarte styresmaktene å slå ned de opprørete arbeiderne.